RØVEREN PÅ KORSET

I dag morges hørte jeg igjen på radio. Hver lørdag sendes "Mellom himmel og jord", i dag var det samtale med Levi Henriksen som er forfatter og rockemusiker fra Kongsvingertraktene. Han er vokst opp i blant pinsevenner og kjent på kroppen de lyse og mørke sidene ved dette. Han fortalte at han hadde 87 refusjoner før han ble antatt som forfatter. Og det skjedde da han erkjente sin bakgrunn og tok utgangspunkt i sin oppvekst. Da løsnet det.
Han ble også spurt hva det var ved påskebudskapet som gjorde inntrykk på ham og det var fortellingen om røveren på korset. Jesus og denne ene røveren som tok i mot er de eneste som man med sikkerhet vet er i himmelen. Han fikk direktebillett!

39 En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» 40 Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? 41 For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» 42 Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» 43 Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23)

Denne fortellingen fra påskebudskapet i Bibelen er også det som har gjort mest inntrykk på meg. Jeg minnes sterkt Solfrid og noe hun skrev i sitt avskjedsbrev: "For jeg klarer ingenting, håper Gud tar i mot meg." Og da tenker jeg tilbake på hennes liv med Jesus i hjertet i barndommen, i ungdomstiden var han også der selv om hun hadde mange problemer! Brevet hun skrev vitner om et knust selvbilde og hun ber om tilgivelse og tilgir alle som har gjort henne vondt. Et "bilde" jeg fikk etter hennes død var at Jesus var der og sa: "Hun tilhører meg!" Jesus tok henne med seg hjem til himmelen.

Det er en stor trøst for meg å tenke på Jesu kjærlighet til de fortapte. Jeg har så lyst å sitere noe jeg fikk fra min kjære venninne Ingunn på Hamar etter Solfrids død. Det er Karsten Isachsen som skriver om "En bro fra død til liv":

Da Jesus på korset ropte: "Det er fullbrakt!", var det en bro som var ferdig. En bro fra død til liv, fra jord til himmel, fra tid til evighet. Og den verdigste til å være med ved innvielsen var en dødsdømt røver. Han hadde ingen verdighet. Han hadde Jesus i sitt reisefølge. Ellers var han fortapt. Det er for slike mennesker broen er bygget. Ingen er så lavt sunket at ikke Guds nåde bringer dem opp. Men mange er for høyt hevet til at deres selvbevissthet tilkalles av Jesus. Den kristne tro begynner der mange tror den sluttet - i håpløsheten, i fortvilelsen, i nederlaget. Der ser vi kanskje Jesus klarest. Han som levde vårt meningsløse liv og døde vår meningsløse død. Og dermed ga både livet og døden en helt ny mening.

Takk kjære Jesus, for din seier over døden!
GOD PÅSKE!

HVORDAN KOMME VIDERE?

I morges filosoferte jeg over "hvordan komme videre" som jeg har vært inne på i en tidligere blogg - klokka var nok fem tror jeg. Det var nok bilturen fra Hamar i går kveld som satte i gang tankene. Jeg hadde besøkt min mamma som reiser til Finnmark en tur på lørdag (hun er snart 84 år!) og Arne Dagfinn og Kjetil hadde vært på fylkesstyremøte i KrF. Som den gode sosialarbeider og venn var Kjetil interessert i vår sorg og han stilte mange gode spørsmål. På denne hjemturen fikk jeg være i sorgen noen timer og fikk snakke - og det føltes så godt og riktig. Takk Kjetil for anledningen du ga!!

Slike dyrebare stunder i sorgens landskap hjelper oss å komme videre. Vi er ikke der hele tida men når noen spør og vil lytte er det virkelig godt å få lov å snakke. Da er du der, og alle minnene strømmer på. Minnene om Solfrids liv og død er en dyrebar skatt.

Min rehabilitering ble å være student på Psykisk Helsearbeid studiet. Solfrid døde i februar 2003 og i september startet jeg opp litt etter de andre. Bodil minte meg på det og fortalte at Ingrid hadde begynt. Studiet var desentralisert og det var flere plasser ledig på Tynset. Dette var noe jeg har drømt om i mange år og nå kjente jeg at tida var inne. Søknad ble sendt etter skolestart og jeg kom inn.

Det var fantastisk å være student i en alder over 50 - jeg stortrivdes. Året gjorde meg fantastisk godt. Jentene jeg var sammen med på Tynset var virkelig flotte jenter!

Ingrid, Kjersti, Line, Christin, Berit og Gunn-Elisabeth var med og satte farge på skoleåret og vi hadde det kjempemoro. Ja, det var en lystig gjeng! Jeg lærte veldig mye i samværet med dem og i undervisningen. Av og til møtte vi resten av klassen i Elverum og det var også fint. Og så fikk vi gå i veiledning - det var god terapi for meg.

Året ble avsluttet med gode resultater og jeg var kjempestolt!

Et av spørsmålene Kjetil stilte var "Hva tenker du når du får kreft (fikk påvist brystkreft i høst) etter alt som har skjedd?" Mitt svar på dette var: Det verste jeg har opplevd i mitt liv er å miste Solfrid. Morshjertet ble hardt rammet. Det andre blir bare bagateller.

Avslutter med noen ord fra Bibelen:

4 Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5 La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! 6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4, 4 - 7)

8 Alltid har jeg Herren for øye; han er ved min høyre side, jeg skal aldri vakle. 9 Derfor er det glede i mitt hjerte og jubel i min sjel; ja, også min kropp kan være trygg. (Salme 16, 8 - 9)

MELLOM HIMMEL OG JORD

2 Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. (Hebr 13, 2)

Det var dette jeg bare måtte skrive om: jeg hørte på programmet "Mellom himmel og jord" i NRK 1. Det var en samtale med en politimann fra Trondheim som heter Stein. Han var en spesiell politimann som arbeidet med unge rusmisbrukere. Han våget å være tilstede for de unge - mange manglet nettverk. Både hans kone og barn deltok i dette fordi det hendte at han ba de unge hjem.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var da han fortalte om ei jente på 17 år som han hadde fått kontakt med. Hun var litt ufordragelig og de kranglet mye og han holdt på å gi henne opp. Så fikk han det ordet i innledningen. Han ba henne hjem til seg og da ble hun helt forandret. Hun ble en storesøster for barna hans og familien var veldig glad i henne.

14 dager etter siste besøk gjorde hun selvmord og dette kom som et sjokk på familien. Da oppdaget Stein at dette ordet i Hebr 13, 2 sto på bordkalenderen for den dagen hun besøkte dem sist.

Dette ble veldig sterkt for meg, tårene rant og jeg tenkte på Solfrid som avsluttet livet i samme alder. Vi fikk ha henne i 17 år: en god barndom og en turbulent ungdomstid. Hun gjestet oss og englene frydet seg!